Ei onnor sak, nynorsk er ikkje fødd i går
Nynorsk er røynleg ikkje eit nytt mål, eller språk eller nemn det kva du vil. Det merkjelege med mælet, er vel førestavinga ny-. Førestavinga kjem truleg av at då Noreg på ny var inne i ein kunstnarisk periode med ovleg vekt på det ein tykkjest var sernorsk, kom óg trongen til eit eina norsk skriftmål, og dialektprovar vart samla inn frå det meste or Noreg.
Dialektane låg langt ifrå det norske skriftspråket -- som mest var eit norskprega dansk frå den tidi reformistane kom åt Noreg for å deila protestantismen med dei buande her -- og mælet folk tala, var i døme langt ifrå dansk-norsken som vart trykt i bøkene. Det var mange meiningar om kva ein byrje gjera med målsaki, og det vart ikkje sjølvsagd eining om kva som laut gjerast. Nokre meinte kan henda at dialektane låg langt ifrå skriftspråket, eller at mælet var uvand å tala, som jo dei færraste framandspråk ikkje er i fyrstninga. Løysinga vart å gjera kva mæl ein tala, valfritt.
Ei norsk lov vart eina, som gjorde at ein kunne velja sjølv kvisleis ein ville tala og skriva, men som so mange onnor ting, støytte óg ei sovori lov på praktiske problem. Kva skulle ein so skriva på skulen, var éin av dei. Løysinga var å gjera tvo offisielle skriftspråk or saki, eit fornorska dansk og det me i dag kjennar som nynorsk. Saka var den at føreslaget til eit nytt norsk språk vart kalla Landsmålet. Noko det óg var, viss ein tenkjar seg at han inneheldt dialektprovar frå det meste av Noreg; eit landsmål, meir eller mindre.
Landsmålet hadde mange likskapar med norrønt, óg kalla gamalnorsk. At det no vart trong om tvo skriftspråk, gjorde at mange meinte djupet mellom bokmålet og landsmålet ikkje var å koma yver, og ein språkskikk vart freista, vedkvar ein næra dei tvo språka so landsmålet vart forenkla. Det laut seg jo ikkje gjera, for landsmålet vart og vert landsmålet, men ein freista å gjera saka enklare med ei nærming av dei tvo. Kvifor nett namnet ny-norsk vart vald, veit eg ikkje nåme om, men kan henda var det for å gjera klårt at det ikkje dreiar seg om gamalnorsk?
Og ikkje gløym å nytta ein klammeform, fortalde eg meg.
Frank Rossavik skriv i sin artikkel for Bergens Tidende den 29. juni 2007, at noko lyt gjerast med dei valfrie klammeformene i nynorsk. Han meinar påfallande ikkje å nytta dei, men å peika på dei alt for mange valfrie formene, so gjer det for enkelt å nytta si eigi dialekt i det offentlege rommet, so han skriv. Rart å høyra, for éin gongs skuld, for kvifor skal me slutta å tala dialektane vore, når dette vil setja ei grense for korleis me kan tala? Set eg til dømes metaforisk likskap mellom Rossavik sitt vis å visa åt fridom, som for honom tydar å gjera målføret snevrare, og kva som er rett ? me talar framleis om kva som er rett, gjer me ikkje? ? lyt tydinga hans verte ovleg gali: Å bera børa til andre, er ingen fridom, og han set si eigi bør som normgjevande for fridom; kan ikkje han lika det i augneblinken, er det ikkje bra, er synande honors tanke.
Eg tenkjar med eitt på ein av dei gamle vikingane, som óg var opptekne av smaken. Torgrim Skallagrimson skal visstnok hava skalla åt og klord ut eit auge or ein vert som gav honom mjølk i staden for vin. Ei lærerik historie, trass alt, om smak og augneblinkens nyting, sett i ljos av emnet nynorske klammeformar. Ein har høve til å vera den ein er, ogso når andre ikkje tykkjer det er i deira smak, sjølv om nokre veljar å fylgje sine eigne lytar framføre beda om endå eit glas.
So han nyttar kan henda ei særs kjend hersketeknikk i staden for å teke seg saman, då han hevder at ?alle de valgfrie formene i nynorsk, er et rent helvete?; men i røyndomen er det vel ikkje noko serleg anna enn å skulda på omgjevnadane - at det ganga so det ganga, at det ikkje er han so treng å lempa seg. Ikkje veit eg kvar Rossavik er, men det er vel ikkje so lett å skriva brev frå dit han gjer skimmer av å vera. At dialektane er eit hinder for nynorsken, lyt han kan henda endå lengre ut på landet med, om mogleg. Ikkje at dét vilja lindra noko grann, for der var blant anna ein or stadane nynorsken kom ifrå. Men skal eg slutta skrømta med ei eigentleg alvorleg sak, må eg teke med, at kan henda Rossavik er ironisk, som jo inkje ukjend er for avislesarar. Grann ute på landet finn ein jo med anna Danmark og Sverige. Skulle me kan henda tvinga danskar og svenskar å tala på eit mæl me kan forstende? Ser slik ut, ja, ifølgje Rosselands logikk.
For å kasta ljos på saki, er klammeformene i nynorsk dei verkeleg nyttige media for å skriva nynorsk, for nynorsk vart tufta nett på dei formane ein fann ute i bygda og i byen. Ei omgrensing av klammeformene ville ganske visst ha morkna nynorsken litt etter litt, trur eg. Eg veit ikkje eg, men det er grenser for kor mange bladar ein kan sneia av eit tre, før det vert åt tannpirkarar. Kan henda me vert naudsynt passa endå betre på nynorsken og i staden for å gjera han armare - gjera han rikare med klammeformer. Og ikkje gløym å bruka ein klammeform so snart du feng høve åt det!
Sidemerknad om likskapen mellom norrøne ættesoger og amerikansk gangster-rap
Eg har lenge gjengi og undra yvi dette her, korleis dei gamle vikingane enno no om dagen klarar å helde deira blodtyrst gjenam historia so levande i andres hug, medan me her oppe mest av alt freistar å gløyme heile vondskapen dei voldte so mange europearar. Historia i verda har no jamvel visa det ikkje alltid er slik at ein valdar ?dei andre? so mykje meir vondskap enn seg og sine, difor noko vikingtradisjonar er eit godt døme på, vert at ein på den tidi held fælslege oppgjer innanom eigne læger.
Holmgang vert eitt or mange styggelege døme på kva ein annan islending eller nordmann kunne vert påbodi ufriviljug av ein samtidig. Holmgang tyda at ein vart naudsynt å gjenge i tvikamp med påbjodaren av han. Ein slags duell, med andre ord, vedkvar kampane med våpen held fram inntil dauden ende utfallet. Ein trong ikkje eingong å verte fornærmar på eit vis, det heldt berre at ein annen tykte seg krenka og dermed baud opp til kamp. Same kva ein då gjorde vilje det ført til daud, vart ikkje kampen teke opp.
I ættesogene frå Island finnast mange skildringar av reine dråp og duellar, kvar lidinga og suti vert so nøkternt omtala, at dei overgår nyheitsartiklar i disiplinen. Følingar er luka burt, medan historia ? soga ? er det einaste av verdi for skalden. Kanskje det finnast andre lesarar enn eg som likar ein god hip hop-song i ny og ne, for dei kan eg lokke med ei nyinnspeling av Niggaz With Attitudes? (N.W.A) ?Straight Out Of Compton?. Songen er nyinnspelt av ei dame som heiter Nina Gordon, og lyttar ein riktig godt etter, kan ein høyre kor objektivt liding vert omtala i teksten opphavleg skrivi av dei amerikanske rapparane.
Finnast det berre eg som tykkjer verknaden av bodskapen sterknar når songen vert framført slik som ein country-song?
http://download.wbr.com/mirror/ninagordon.com/media/sounds/covers-straightouttacompton.mp3
Klimakrisen svært for å holde bærekraftig utvikling oppe?
Sannsynligvis trenger jeg ikke utdype mye om Den globale klimakrisen før det ringer både bjeller, klokker og alarmer. Noen av verdens mest prominente astrofysikere har uttalt seg i media om at snart er det bråstopp, kanskje om så lenge som 10-12 år til, og muligheten som gjenstår er rett og slett å, vel, finne en annen planet å bo på. På meg virker det imidlertid så urimelig å si noe slikt i fullstendig avmålt sinnsro, at jeg slett ikke kjøper den. Ingen skal spise alt som kommer frem i media med hud og hår, og selv om en miljøkrise er en alvorlig ting, står en slik uttalelse i rimelig forhold til andre opphausa sensasjoner. De er tross alt hva avisene lever av, og vil man vite hva som faktisk er i ferd med å skje med planeten vår, Tellus, bør man uansett oppsøke andre kilder enn tabloidnyheter, siden de hele tiden allikevel serverer nyheter som allerede har skjedd; jeg er ikke imot tabloidnyheter, men ærlig talt, skal vi finne en ny planet å bo på, vil jeg vite om det i god, god tid. 4, 3 lysår er til nærmeste stjerne, vet man.
Så i min behagelige godtroenhet avskriver jeg hele furoren, men kanskje jeg rett og slett er blitt sløv, for det er langt mellom de kalde frysningene over ryggen nå om dagen. Det har ikke vært snø på denne kanten i verken vinter, høst eller vår 2006. 19 av de varmeste vintrene i løpet av 20 år, har vært i de siste årene, en finsk kilde forteller at der denne kommer fra, var det heller ikke snø i fjor, for første gang på så lenge denne kunne huske. Ikke mye å skryte av, og konspiratoriske tanker blandet i følelsen av å være svært alene begynner å melde seg, samtidig som jeg innser at hvis en klimakrise er i emning, må kanskje verden ha følt en på sin egen hud for at samspill på tvers av grenser en gang kommer til å bli mulig på en slik skala at det har noen hensikt. Det virker jo som om ingen får det med seg! Jeg mener, hallo i luken. Hvorfor er dere andre ikke ute i gatene og veiver demonstrasjonsflaggene rundt?! Er det dette klimaforandringen dreier seg om, konferere jeg naturfagsboka mi for å få et svar i tankene.
Naturfagsboka mi gir en litt mer nøktern beskrivelse av hva som vil skje med verden, kloden vil så langt jeg forstår ikke selvdestruere med det samme. Ozonlag og drivhuseffekt blir riktignok også nevnt ofte i nyheter, men de er to ganske forskjellige ting: Ozonlag er et tynt lag av ozonmolekyler, hvert og ett bestående av tre oksygenatom. Dette laget varierer mellom 2, 5 og 5, 0 millimeter vanligvis, og dets funksjon, liggende 15 til 30 km over bakken, er å filtrere vekk energisk UV-stråling så ikke for mye av det treffer bakken.. Drivhusgassene, derimot, er blant annet et tyknende gasslag av KFK-gasser (klor-fluor-karboner) som forårsaker at varmestråling reflekteres mer enn den ville gjort uten. Som et resultat av disse to hendelsene, vil energisk stråling komme ned på jorda i større mengder, ettersom blant annet klor tynner ut ozon, og varmen vil bli holdt på lenger, fordi drivhusgassene lager sitt eget, tykke lag som holder bedre på varmestrålingen jorda utstøter.. Det er det som antas å i hovedsak skape den globale oppvarmingen, som den kalles.
Selv vet jeg ikke hva jeg skal tro lenger, de fleste jeg kjenner hevder at oppvarmingen skyldes naturlige prosesser i regi av kloden, og at vi riktignok vil oppleve ganske drastiske miljøforandringer i fremtiden, kanskje først at det blir varmere og så mye kaldere når jorda så kjøler seg ned igjen for å oppnå ny balanse, men akkurat hvor stor vi vil ha denne forskjellen, vil uansett hvordan man vender på det kunne påvirkes i alle fall ved å være miljøbevisst, dvs. bruke miljøvennlige produkter. Akkurat hvor store konsekvenser en slik klimaomveltning vil ha for selve kloden, er uvisst så klart. Skulle den noen gang skje. Men jeg venter dog ennå i spenning: skal man liksom forhåndsbestille billett til denne fjerne stjerna 4, 3 lysår unna eller hvor romferjene går hen, eller holder det å betale på romstasjonen om 10 år omtrent?
De narkomane Hans og Grete: ikke en helt annen historie
I lang tid har blant annet ett av landets organisasjoner, viet til å bekjempe narkomani blant unge mennesker, Ungdom Mot Narkotika, kjempet mot en eldgammel problemstilling: nemlig hvordan få ungdoms oppmerksomhet så distrahert at de ikke selv faller i gamle tankebaner, derav mange av deres forgjengere har og som resultat endt opp i rusmisbruk. Det kan kanskje høres vanvittig ut å hevde at å tenke i nye baner alene kan løse et problem som ikke vil forsvinne - omtrent som ved fenomenet strutsepolitikk der å lukke øynene synlig fjerner problemet. Nye teorier innen hjerneforskning tyder likevel an at ved rusmisbruk, er nettopp mangel på annerledestenkning en spore.
UMN (Ungdom Mot Narkotika) kan uten skam roses for sine nye, uortodokse midler i bekjempelsen av narkotika, og veien fra å på en lørdagskveld stille seg opp langs en fartsåre inn til Bergen sentrum med kun skiltet ”tut én gang mot narkotika” og varme ytterklær, helt til å sende rundt brosjyrer om scientologikirkens lære om eksistensielle spørsmål, kan kanskje ikke virke så lang sett i lys av viljen til å mane annerledestenkning frem. Heldigvis er det ikke bare UMN som tenker annerledes, for nye tanker strømmer lykkeligvis også innover vårt land fra det europeiske fastlandet, deriblant Litauen. Så hva har det tyske folkeeventyret om Hans og Grethe å gjøre med alt dette?
Jeg var så heldig å bli invitert til en moderne dukketeater-forestilling av en venn som studerer dramaturgi, et annet ord for teater-vitenskap, tror jeg. Dukketeater forbinder jeg med André von Drei, og forrige gang jeg så et dukketeater var vel også da dukken med det svingende navnet var å se på fjernsyn engang tidlig på 90-tallet. Jeg hadde verken regnet med at sjangeren ville få noe vesentlig å tilføre vår tidsalderen eller særlig mange tilskuere i en verden hvor spenningsfilmer dominerer ti-på-topp lister over besøkte kinofilmer. Der tar jeg kanskje skammelig feil, for dukketeater hadde med ett dramatisk endret utseende, iallfall det som førte seg frem på podiet fremfor meg. Marionettene var mennesker ikledd kostymer, regissøren trakk i trådene og temaet kunne sammenlignes med folkeeventyret Hans og Grethe.
”The Sugary House”, som forestillingen var navngitt, tar altså utgangspunkt i et folkeeventyr, men vil ikke utenkelig være toneangivende for tanker omkring hva et dukketeater bør tilføre et samfunn av i dag. Som den kvinnelige regissøren skriver i innledningen sin om dukketeatres historiske plass i fellesskapet, ”(...) if not taking into consideration a conception of the word ”Childhood” which had been exposed at the same time, I do not really belive that a Puppet-Theatre could successfully survive in Europe by now”, har dukketeaterkunsten mye mulig kun overlevd som følge av sin vilje til å tilpasse seg forandrende ideer om barndom. Siden virkeligheten i dag for mange barn faktisk er et møte med et kaldt samfunn oversvømt av narkotika og grådighet, måtte nok dette temaet blitt tatt opp i samfunnet som ett av sine tabuomspunne problembarn, en eller annen gang uansett. At noen er så ærlige at de gjør det i sin egen levetid, er ingenting annet prisverdig.
Handlingen i ”Det Sugary House” har altså byttet et hus av sukkertøy og en slem heks med narkotika og narkolangere. Istedenfor Hans og Grethes balstyrige godtetrang har penger, narkotika og forlystelser blitt drivkraften bak historien om to unge jenter verden sluker rått, for enden deres er tragisk slik narkotikatilsmussede skjebner ofte enn ikke er. Det nye er hva som kalles ”Unconventional Puppet Theater - Forma”, eller på godt norsk: ukonvensjonelle former for dukketeater. Dukkene har altså klippet strengene sine, tatt på seg dukkedrakter og entret performance art-scenen i hensikten å gjøre gjenkjennelige tema fra hverdagen til dramatiseringer for barn og voksne, samt at en tredje kategori nevnt som ”Off-Broadway” skal støtte under konseptet moderne dukketeater.
info: http://www.upt-forma.org/ / http://www.teatersenter.no/
Og hvis du ikke leser bloggen min ...
Vil du helt sikkert gå glipp av mye bra? Da har du kanskje kommet til feil blogg, for her skal jeg altså ta for meg hva jeg synes om den massive kritikken et fysisk sett helt utskyldig radioprogram stadig vekk mottar. Det dreier seg kanskje ikke helt selvfølgelig om p3Minas radioprogram ”Mina” på NRKp3, et program jeg ikke hører på hver dag, men hørte på før sendingen ble ”noe” endret av Kringkastingsrådet og også slik den er i dag. Bakgrunnen for dette er altså at jeg finner mye bra i Minas sendinger, selv om jeg erkjenner at kritikken som har kommet mot dem, er oppriktige bekymringer for lyttere som programmet muligvis ikke er myntet på. En skrulling som sitter og blogger på lørdagskvelder kan man jo synes hva man vil om, men jeg føler allikevel at ytringer fra en slik utdøende rase bør få sin andel tross i den moralske verdien i dem. Så herved følger en håndfull lys kastet på saken: (så hvis du føler deg støtt, krenket eller på annen måte forulempet av denne bloggen, kan rett og slett ikke Kringkastingsrådet gjøre noe særlig)
Først og fremst har kritikken mot ”Mina” vært som en skinnende klar rettferdighetens lysstråle sentrert rett på saker majoriteten helt naturlig har vært imot. Bråket startet første gang med at meldinger sent inn til programmet ble lest opp på direkten av programverten. At disse meldingene speilet den dunklere siden av folkesjela, var jo ikke mer enn ventet, men reaksjonene i kjølvannet var kort og godt for programverten å tre inn på teppet til Einar Førdes arvtaker.
Meldingene i seg selv var noen ganger avskyelige – og da mener jeg med avskyelig at de inneholdt elementer av hendinger verken med plass i samfunnet eller noe annet sted. Av den grunn ble jeg ikke støtt i det hele tatt, for greia med ”Mina” var jo nettopp dette at man skulle sende inn så ekle meldinger som mulig, og det gikk snarere sport i det enn at aktiviteten bar preg av en mørk samfunnsside. På den måten hadde det ikke å gjøre med avkrokenes avskum som endelig fikk en utblåsningskanal, vel, kanskje det gjorde det, jeg kan bare snakke for meg selv. Men jeg oppfattet programmet nesten som en terapeutisk seanse, i hvor når jeg kom hjem slapp å tenke noe særlig over hvordan man bør artikulere og formulere seg. De fleste tabu må nok programmet ha vært innom, men det var overhodet ikke bestyrtende eller støtende, for det var innforstått for min del at man på sett og vis hadde en direktesendt psykoanalyse.
Som kjent, er hovedelementet i psykoanalytisk terapi at man snakker om sjelelige elementer skjøvet langt bak i det underbevisste for på den måten å kurere neveroser. Dette er nok en avleggs måte å kurere sykdommer på, men det er allikevel sant at en god del av Wiens befolkning på begynnelsen av 1900-tallet gikk i til slike seanser hvor de snakket om tanker som presset på og som var så ulidelige at man måtte snakke om dem for å kvitte seg med angsten som fulgte i kjølvannet derav. Nå er det jo viktig å påpeke at dette var tanker som på ingen måte ble satt ut i livet, men som man jo uten vansker kan tenke seg, treffer man både i nyheter og andre steder på informasjon man svært gjerne ikke vil tenke på for eksempel i et jobbintervju. Kuren for disse nevrosene, som sykdommen kalles, var rett og slett å være så frittalende og noen ganger så skitten i munnen at en hel grønnsåpefabrikk ingen gang kunne fjernet styggedommen naturlig.
Hva som virkelig satt fyr i opinionen igjen, etter at programmet hadde vært igjennom en radiovennlig forandring, var da ”Mina”s faste intervju av en kulturpersonlighet eller ukulturpersonlighet ble gjort av en prest – eller var han biskop? – hvor man da oppfattet at intervjuobjektet ble utskjelt etter alle kunstens regler. Noe som har vært helt, helt alminnelig i programmet siden det så dagens lys. Siden sendingen den gangen freidig var inne på et område av fellesskapet man kanskje bør holde seg for godt for å buse frem i, og som ikke minst blir holdt for hellig(!), kom kritikken som snø på Arktis.
Med ett var nesten hvert eneste individ imot dette programmet. Sannheten er at veldig få faktisk hadde oppdaget før den oppdagelsen var det flere liknende episoder, for at ting har sklidd mer ut i skyggen enn den gang, kan jeg skrive under på. Slikt sett var nok denne massive og plutselig kritikken mot ”Mina” et kulturfenomen heller enn dråpen som fikk begeret til å flyte over, hva hørergruppe angår. For dette radioshowet er jo overhodet ikke myntet på en så stor del av befolkningen som dermed skulle synse om det. Verre ble det da en av de dømte i en trippeldrapssak for en del år siden ble telefonintervjuet og i kjent stil avleverte en, ja … trussel. Eller, egentlig mer av en analogi, omtrent som hvis du gjør/ikke gjør A så skal jeg gjøre B. Dette har vært alminnelig praksis i programmet så lenge jeg har vært i hørergruppen, og det faller meg vanskelig å bli opprørt over dette programmet siden man, hvis man tolker programmet som helhet, skjønner at dette inngår i en helhet som på ingen måte glorifiserer vold eller lovnader om vold. Det er tvert imot hensikten at man ufarliggjør saker som, vel, egentlig ikke trenger å fryktes. Slik som at Mira Craig skal ta en scene-dive på deg, eller at fyren som står for stemmen i lydbøkene om Ole Brum skal komme og ta honningkrukka di.
Men folkens … Alvorsord. Hvis folk flest tar slike ting alvorlig, hvem burde vi egentlig frykte mest da?
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/129651: Her får man altså se stagediven til Mira Craig dersom man trenger å veie for og imot